Idag er dagen jeg skriver mitt første innlegg i bloggen min. Valget om å gjøre det var et resultat av en avtale jeg hadde med min vennine Naty. Jeg følger bloggen hennes, og hun har tatt en lang pause fra å skrive i den. Så klaget jeg litt, og sa at hun burde skrive i den snart. Men hun tenkte at det ikke var så motiverende ettersom ingen skrev så mange responser på den. Så sa hun at hvis hun skulle skrive, så måtte jeg opprette en blogg. Så nå er jeg her, og tenker å skrive om alt og ingenting. Jeg hadde en gang en samtale med en vennine av meg der vi sammenlignet blogging og å skrive dagbøker. Hun mente det var samme greien og at blogging var erstatningen for dagbøker. Men jeg tror ikke det. Jeg tror at i blogging så presenterer vi oss selv på en bestemt måte som vi vil at verden skal oppfatte oss på. En slags selvrepresentasjon. I en dagbok tror jeg man kan skrive om alt man tenker og mener uten å ta hensyn til noe. Er ikke sikkert noen skriver dagbøker nå til tider, men det var veldig vanlig å gjøre det før. Så sånn er det!
Jeg heter altså Daniela, men blir kalt for Lela. Kommer fra en latinamerikansk familie. Jeg har verdens beste foreldre, og fire søsken. Vi flyttet fra Chile da jeg var litt over ett år gammel. Vi kom til et asylmottak i Stavanger, og ble boende der noen måneder. Så flyttet vi til Koppervik, og deretter til Glesvær der jeg vokste opp. Der har jeg hele barndommen min. 14 år bodde vi der. Å vokse opp i en latinsk familie og samtidig å tilegne seg det norske samfunnet og dens verdier var ikke alltid så lett. Vi ble tvunget til å snakke spansk hjemme, og samtidig måtte vi lære det norske språket ute med vennene våre og på skolen. Jeg husker godt at jeg ikke forstod hva de andre sa når jeg gikk i barnehagen.
Jeg merket at i vår familie hadde et annerledes hjem, enn hos andre norske venner. Maten de spiste var normalt sett ukrydret, de la seg tidlig, vi kunne ikke ringe dem etter 22 (jeg fikk kjeft av en vennines far en gang fordi jeg gjorde det), de hadde ikke så mye sosialt felleskap under måltidene med familien (vi brukte ihvertfall en time på å spise middag for å prate sammen), de stod opp tidlig også i helgene, gikk mye på tur til og med på en fridag, kledningen skulle være enkel når vi gikk i barneselskap, en måtte ikke vise seg så veldig frem og en måtte være presis når det gjelder klokken. En måtte ikke komme for sent. Når man hilser på hverandre var det ikke som hjemme, med kyss og klem, men heller å si "hei" med en liten avstand mellom folk for å ikke komme for nært.
En ting jeg synes var så rart var bursdagsselskapene til vennene mine. De hadde normalt sett et venneselskap på fredag eller lørdag, og et annet selskap de kalte for "familieselskap" som normalt sett var på en søndag. Jeg synes dette var veldig merkelig. I vår familie hadde vi alltid store selskap og blandet både eldre, unge og barn uansett om vi var i familie eller ikke. Det var alltid kjekt å ha min familie og vennene mine i bursdagene mine. Det var mye mat og latinamerikansk musikk, mens i de norske familiebesøkene var det kaker og kaffe kl.seks og ingen venner invitert. De hadde også venneselskaper, men da var ikke familien så veldig involvert, heller fraværende. Husker en på skolen hadde bursdag, og hun ville ikke ha brødrene sine i selskapet hennes fordi hun ble så flau. Så kulturforskjellene var store og vi måtte tilpasse oss det norske samfunnet med de latinamerikanske verdiene vi fikk hjemme.
Jeg husker jeg sa til en chilensk vennine på ungdomsskolen at jeg aldri kom til å gifte meg med en nordmann fordi jeg hadde inntrykket av at de var så kalde, kjedelige og lite flinke med å behandle jenter pent. Men der tok jeg inderlig feil. Idag er jeg gift med Erik Thorsheim, ekte nordmann. Sånn kan det gå! Selv om vi har våre kulturforskjeller, har jeg funnet ut at det er en god kombinasjon :)
Så her Naty, min gode vennine, this is for you, nå har jeg startet bloggen min.
Ha en fin søndag alle sammen!
-Lela-
